Å akseptere en kronisk sykdom som fibromyalgi er ikke noe man gjør én gang og blir ferdig med. Det er en kamp som stadig må utkjempes, en prosess der du veksler mellom å holde hodet over vannet og å bli dratt ned igjen av realiteten. Noen dager klarer man å tilpasse seg, finne balansen og kjenne på en slags ro. Andre dager slår sykdommen beina under deg, og du sitter igjen med en fortvilelse som føles bunnløs.
For både Hanne Kolflaath og Gunvor Skippervik har aksept vært en del av hverdagen – men på hver sine måter og i ulike livsfaser.
Når realiteten innhenter deg – igjen og igjen
Hanne fikk diagnosen fibromyalgi i 2023. Etter mange år som toppleder, med en hverdag preget av tempo, målrettethet og mestring, var det vanskelig å innse at kroppen ikke lenger spilte på lag. Selv om hun har jobbet hardt med å tilpasse seg en ny livsrytme, har læringskurven vært bratt – og uforutsigbar.
– Aksept er ikke en sluttstrek man kan krysse, det er noe man må jobbe med hver eneste dag. Jeg har hatt perioder hvor jeg nesten har lurt på om diagnosen var en feil – for plutselig føltes kroppen sterkere, dagene lettere. Så kommer neste smell. Smerten, utmattelsen, grensene som plutselig blir tydelige igjen. Og jeg må starte på nytt, igjen og igjen, sier Hanne.
En helgetur til fjellet skulle bli et sårt etterlengtet avbrekk – en mulighet til å kjenne på mestring, frihet og naturens ro.
– Jeg reiste med sekk full av forventninger og en kropp som føltes klar. Første dag brukte jeg opp alt jeg hadde av energi, og resten av helgen måtte jeg bli igjen på hytta mens venninnen min gikk de turene vi hadde planlagt sammen. Jeg lå i sengen, hørte på vinden utenfor, og kjente skuffelsen slå hardt. Det var ikke bare kroppen som sviktet meg – det føltes som om jeg sviktet meg selv.
Da venninnen min prøvde å trøste og sa: "Toppturer og randonee får bli i neste liv", knakk noe i meg. Jeg gråt. Ikke fordi hun mente noe vondt – men fordi det var sant. Drømmer jeg en gang tok for gitt, hører kanskje ikke lenger til i dette livet.
Når aksept føles som nederlag
Det sies ofte at aksept handler om å "gi slipp" og finne fred med situasjonen. Men sannheten er at aksept også kan føles som et tap. En sorg over alt man mister, over det livet man trodde man skulle ha.
– Jeg blir sint. Jeg blir lei meg. Og noen ganger vil jeg bare skrike ut at det er urettferdig. Men aksept handler ikke om å være glad og takknemlig hele tiden – det handler om å våge å møte realiteten, selv når den føles brutal, sier Hanne.
For henne er aksept ikke det samme som å gi opp. Det er å finne nye måter å leve på, uten å fornekte sorgen som følger med.
– Jeg lar meg selv gråte, jeg lar meg selv kjenne på urettferdigheten. Men til slutt samler jeg meg, reiser meg igjen, og finner en ny vei videre. Fordi det er det eneste valget jeg har.
20 år med erfaring, men samme utfordring
Gunvor fikk diagnosen for over 20 år siden. Etter to tiår med fibromyalgi skulle man kanskje tro at aksept var på plass for lenge siden, men for henne er det fortsatt en utfordring.
– Jeg har levd med dette så lenge, men aksepten er aldri konstant. Jeg vet hva jeg må gjøre for å ha det best mulig, men likevel er det vanskelig å godta at kroppen setter grenser, sier Gunvor.
Hun har funnet sin måte å takle sykdommen på. Ved å tilbringe vintermånedene i varmere strøk, unngår hun noe av den verste stivheten og smertene kulden bringer.
– Når jeg er i varmen, føler jeg meg nesten frisk. Jeg kan gå lengre turer, sove bedre, og har mye mer energi. Men så kommer jeg hjem igjen til kulda, og realiteten treffer meg på nytt. Jeg må igjen inn i prosessen med å justere aktivitetsnivået og finne balansen på nytt. Det er alltid vanskelig, sier hun.
For Gunvor er det ikke bare det fysiske som er utfordrende, men også det mentale.
– Hver gang jeg kommer hjem, må jeg minne meg selv på at dette er en del av livet mitt. Det er en tøff overgang, og selv om jeg vet hva som venter, er det aldri lett. Men jeg har lært at jeg ikke kan kjempe imot det – jeg må akseptere og tilpasse meg, sier hun.
Aksept – en evig runddans
Hanne og Gunvor har ulike historier, men felles for dem begge er at aksept ikke er en endestasjon – det er en kontinuerlig prosess. Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan man finner balanse, og ingen rask vei til å forsone seg fullt ut med sykdommen. Men ved å lytte til kroppen, justere forventningene og tillate både sorg og glede, blir det mulig å skape en hverdag som fungerer – til tross for begrensningene.
– Aksept handler ikke om å gi opp, men om å finne nye måter å leve på. Noen dager går det lettere enn andre, sier Hanne.
– Det er helt normalt å måtte ta noen runder med seg selv om hva man vil prioritere og hva man må velge bort. Det viktigste er å finne en balanse som gir glede og livskvalitet, sier Gunvor.
Fibromyalgi setter sine grenser, men med tilpasning, egenomsorg og en forståelse for at aksept ikke er en engangsprosess, kan livet fortsatt romme gode dager – selv om de kommer i bølger.
Aksept som en aktiv prosess
– Fra et terapeutisk ståsted handler aksept ikke om å gi opp, men om å velge hvordan man forholder seg til sykdommen og dens begrensninger, sier Nina Melhus, kognitiv terapeut. Det innebærer å møte smerten og skuffelsene uten å la dem definere hele livet – samtidig som man anerkjenner både sorgen over det som er tapt og mulighetene som fortsatt finnes.
Ved fibromyalgi kan gode perioder skape optimistiske forventninger som siden kolliderer med realiteten. Når kroppen svikter, følger ofte følelser som frustrasjon og maktesløshet. Ved å møte dette med selvmedfølelse og justerte forventninger, blir det lettere å finne balanse i en hverdag preget av svingninger.
– Både den indre optimisten og pessimisten kan tappe oss for krefter – én lover mer enn kroppen tåler, den andre stjeler gleden på forskudd. Å øve på en mer nøytral holdning – å vente og se – kan derfor være mer bærekraftig. Det betyr ikke å slutte å glede seg, men å kjenne på forventning uten å binde seg til et bestemt utfall, fortsetter Nina.
– Til syvende og sist er aksept en ferdighet som krever trening. Det handler om å justere kursen underveis og finne nye veier videre. Med øvelse kan du innta en mer fleksibel holdning til det som kommer – og i større grad flyte med i livet, heller enn å bruke krefter på motstand mot det du ikke kan kontrollere. Det sparer deg for energilekkasjer og gir rom for mer livsmestring og glede.
